En fryktelig sanselig natur

”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.” – Det kaller jeg prosa! Legg merke til at det ikke står: Fra den dag hadde de et alkoholproblem begge to… Heller ikke: Fra da av var de begge uforbederlige alkoholikere. – Det er her vi ser forskjell på god og dårlig prosa. Det er også forskjellen mellom avisreferat og roman. Eller mellom sosiologi og skrivekunst. Jeg mener, for å utdype forrige innlegg, at ”plutselig ble de bestevenninner” er en slags sosiologi, eller et referat, som ikke blir bedre av at klisjeen utdypes med en tautologi. Men nok om Le Clézio.
Jeg har fått en plutselig og uventet sans for Amalie Skram. Hittil har jeg bare lest en novelle av henne (hennes debutarbeid), og det skjedde for noen dager siden, men jeg har de beste forsetter. Hellemyrsfolket neste!
Denne nyvakte begeistring kan jeg takke Liv Køltzov for. Hennes bok om den unge Amalie Skram – en diskutabel tittel, ettersom den unge Amalie het Alver, og deretter Müller. Skram blir hun hetende først på bokens siste sider, og da er hun ikke lenger ”den unge” – Køltzovs bok er ikke ny, men den kom meg nylig i hende, og så begynte jeg å lese den.
Køltzov gjør noe eget med biografisjangeren. Første side handler om regnet i Bergen. Det blir nesten for meget, men det holder akkurat, og denne stilistiske balanseringen på stupkanten er direkte nervepirrende. De fire hundre resterende sidene er ikke alle like spennende, men de gir et fasettert bilde av et kvinnemenneske som jeg hittil i livet ikke har interessert meg for.
Den manglende interessen skyldes en typisk fordom, og fordommen stammer fra kvinnekampens tid i 70-årene, da Skrams forfatterskap ble brukt som dokumentasjon for mannekjønnets evig undertrykkende karakter. Forfatterinnen fremsto den gang som seksualfiendtlig, frigid og grunnleggende uvennlig innstilt til mannens seksualitet. Jeg tenkte at dette kunne jeg spare meg for. Seksualiteten var vanskelig nok som den var, om man ikke også skulle la seg fordømme av en frustrert og smågal skipperkone fra Bergen.
Liv Køltzov har overbevist meg om at jeg tok feil. Hun siterer Bjørnson, som bidrar til å korrigere mitt fordomsfulle førsteinntrykk. Bjørnson sier til Amalie, like før hun blir Skram: ”Du er en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!”
Bjørnstjerne Bjørnson dementerer dermed alle rykter om frigiditet. Hun bare later som! I ekteskapet med Erik Skram, en utpreget damevenn, fikk trolig hennes fryktelig sanselige natur utfolde seg, men der stopper denne boka. Jeg har tenkt å lese videre.

Verdensmester i romanskriving

”Og så, plutselig, ble de bestevenninner. De gikk ikke fra hverandre mer, de var sammen bestandig.”
Går det an å skrive to sånne setninger etter hverandre, og likevel få Nobelprisen i litteratur? Jeg hadde to nyttårsforsetter i år, og det andre var at jeg skulle prøve å gi Le Clézio en ny sjanse. I dag åpnet jeg den siste romanen hans, La ritournelle de la faim (”Sultens runddans”), og den begynte meget bra. Det var en effektiv, stram skildring av å være sulten som barn, kjenne sult over lang tid og så plutselig få noe næringsrikt å spise, for eksempel tørrmelk (pulver, inntatt med skje), eller oljen i den tomme sardinboksen, eller amerikansk Spam (nei, ikke elektronisk søppelpost, men daumann-på-boks!). Det var så man kjente smaken av disse egentlig ganske ekle, men i dette tilfellet livgivende næringsmidlene. Det virket autentisk, selvopplevd. Den hvite, hjemmebakte formloffen kjenner jeg ennå lukten av.

Videre fortelles det om en ung jente i Paris lenge før krigen, ca 1930, tenker jeg, og jeg lar meg forbause over Le Clézio. Sist jeg leste denne forfatteren, var han ingen epiker, han var en dveler. Han skrev en hel diger roman om Sahara! Jeg kom aldri til nærmeste oase. Men her forteller han både bredt og skarpt – og levende! Avanserte litteraturvitere fra Horten får ha meg unnskyldt, men denne fortellingen lever. Man vet ikke hvem fortelleren er, men det er jo nærliggende å mistenke forfatteren, som kanskje bruker sin egen mor som modell. Jeg vet ikke. Jeg har bare lest til side 38. Der sto de to setningene jeg siterte.

Hvis noen ba meg gjette hvilken nobelprisvinner det var som hadde skrevet noe sånt, ville jeg kanskje ha tenkt på Pearl S. Buck. Ikke alle som har fått denne prisen i årenes løp, er verdens beste forfattere. Atten svensker kan også ta feil. Men jeg skal lese videre, spent på hvordan det går med bestevenninnene…

Uventet oppførsel fra virkelighetens side

Nifse ting skjer. Ting forsvinner. For bare å ta to eksempler: Sms-meldingene mine blir borte! Dvs de kommer ikke frem. Borte blir de ikke, for de ligger et sted i den lille telefonen under den løgnaktige overskriften ”Sendte elementer”. Der ligger de og later som de er sendt, men det viser seg å være feil. Da begynner det å bli tåpelig: Når du må ringe til mottageren og spørre om hun har fått meldingen du sendte henne (for ikke å forstyrre med en telefonsamtale). Og når hun da svarer nei, blir du nødt til å fremføre sms’en din muntlig, etter hukommelsen. Det er vel knapt noen tekster som egner seg dårligere til høytlesning enn nettopp sms’er.

Samtidig viser det seg at et innlegg jeg postet til nabobloggen (Theme Melk), ble borte etter kort tid. Det er sånt som skjer, innvender kanskje du, det er bloggeierens fulle rett å moderere vekk impertinente innlegg. Jo, men for det første var det en heller vennligsinnet kommentar, kanskje litt på siden av temaet, men ingen ting å ta på vei for, etter min mening. Og for det andre pleier slettede innlegg å bli erstattet med en standardmelding: ”Innlegget er slettet på grunn av slibrig usaklighet” eller lignende. Her hvor mitt innlegg skulle stå, står det ingen ting.

Det er som om jeg aldri skulle ha skrevet det. Sms’ene legger seg i det minste i en mappe, der jeg kan få bekreftet at de faktisk er skrevet, om enn ikke sendt. Men denne kommentaren – det gjaldt spørsmålet om litteraturen alltid handler om hvordan det er å være menneske, eller om den av og til kan handle om noe annet – den finnes det ingen kladd og intet avtrykk av, og hadde ikke min sjel vært så tvers igjennom jordnær og solid, ville jeg ha kunnet føle en avgrunn åpne seg i det ugjennomtrengelige mørket som virkeligheten hviler i, og nok en gang erfare hvordan det er å være menneske i en verden der naturlovene ikke engang overholdes av vår egen natur. Mindre enn dette kan avføde angst i svakt fundamenterte sjeler.

Håkon Bleken 80

Hedersmann og maler Håkon Bleken fyller 80 denne uka, fremgår det av Klassekampen. Gratulantene må nok stille seg i kø. Jeg sniker i køen og bukker.