Åndenes makt

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.

Papiravisen

Heder, hyllest og ære til dagsavisen Klassekampen! I dag døde Knut Hamsun for mange år siden, og dermed innledes Hamsun-året 2009. Det er jo ikke uproblematisk. Klassekampen feirer jubilanten (jubilerer man på dødsdagen?) og belyser problemet han representerer ved å trykke et litterært essay fra 1936 - på hele forsiden!
Essayet er skrevet av Nordahl Grieg. Jeg er ingen uforbeholden beundrer av denne forfatteren, men likevel. Hamsun-artikkelen er knakende god!
Og Klassekampen beviser at papir er det beste underlag for aviser.

Utholdende motstand

En hund som uler mot månen, vet nok innerst inne at det ikke nytter. Den fortsetter å ule, og månen er like rund. Tenker hunden kanskje på solidaritet, massemobilisering: Hvis alle skogens ulver og alle byens løsbikkjer og alle skjødehunder, jakthunder og prakthunder satte seg på bakbeina og ulte? Da måtte vel månen vike!

Ulingen er hundens protestvise. Hunden bekjemper fullmånen med sang. Men lar månen seg affisere? Ulingen fortsetter, måne etter måne, uten at hundene teller sine nederlag. Det som var ment som en protest, en kamp, et engasjement for det rette (mot det runde i månens rundhet), blir etter hvert til et uttrykk med egenverdi. Ulelyden er budskapet. Hunden uler kunst, et ul for ulets skyld.

En hund som har levd en stund, vet dessuten at månen må gi seg til slutt. Den viker litt, trekker seg sakte tilbake, blir mindre for hver natt som går. Så det er bare å stå på. Uten hundenes engasjement er det ikke godt å si hvordan nattehimmelen hadde sett ut.

Kvalifisert skuffelse

Ikke at jeg tar det hele og fulle ansvar for at regjeringen er rødgrønn her i landet, men et visst medansvar må jeg tilstå. For tre og et halvt, snart fire år siden, ga jeg min stemme til ett av de rødgrønne partiene. Alternativet var å sitte hjemme. Det alternativet kommer jeg antagelig til å benytte neste gang. En regjering som går inn for lovfestet vern mot kvalifisert religionskritikk, kan jeg ikke støtte.
Jeg har allerede skrevet under på et opprop. Og alle landets vettuge lederskribenter og kommentatorer har skrevet og kommentert. Men det er én ting de ikke har fått med seg, av gode grunner. Det er min troskyldighets skuffelse.
Politikk er det muliges kunst. Kameler er til for å slukes rå. Idealer bes innlevert i skranken. Sammen med prinsippene, takk!
Men at ytringsfrihet kan være et verdiløst kort i regjeringens uopphørlige kabal! At våre liberale, radikale, kanskje til og med litt sosialistiske politikere i regjeringsposisjon kan være villige til å ofre dette kortet for husfredens skyld, eller altså bare for å få en håpløs kabal til å gå opp!
Det skuffer meg. Og det er ikke å si det mildt. Skuffelse er en sterk følelse.
Jeg trodde for godt om de politikerne jeg ga min stemme til. Det er kanskje det som svir verst. De gir meg følelsen av å være troskyldig, altså dum.
Det minner om å våkne midt på natten og kjenne at dobbeltsengen er forlatt. Din ektefelle foretrekker i all stillhet en annens sengeleie. Da føler man seg dum. Hvis det er første gang det skjer, vil jeg ikke nøle med å kalle det en kvalifisert skuffelse.