For å skjelne romanfiguren fra den historiske personen av samme navn har forfatteren tillatt seg å ”forfranske” (francisere) det tsjekkiske fornavnet Emil og skrive det med både aksent og stum e: Émile. Romanpersonen Émile Zatopek er altså ikke identisk med den tsjekkiske friidrettsstjernen Emil Zátopek. På samme måte som Ionesco skrev sitt drama Macbet uten h, for ikke å bli forvekslet med Shakespeare. Forfatteren Jean Echenoz sier han opplever en større dikterisk frihet ved denne minimale omdøpingen. Han kan tillate seg å fremstille ting som den historiske Emil aldri har sagt eller gjort. Dette gjelder vel å merke på detaljnivå. I store trekk er det full overensstemmelse mellom de to.
Under arbeidet med oversettelsen av denne romanen til norsk var man ikke oppmerksom på den ideologiske begrunnelsen bak navneendringen. Det er ellers ikke uvanlig i fransk tekst at utenlandske navn får en litt annen skrivemåte enn i navnets hjemland, eller for den saks skyld enn i norsk. La Tamise er for eksempel deres måte å si Themsen på (mens folk i London – eller Londres – skriver og sier The Thames!), slik vi på vår side sier Seinen om La Seine. Transkribering av russiske navn er et annet eksempel. Lénine kaller vi Lenin, og Eltsine Jeltsin. Det pleier å være uproblematisk.
Hadde hovedpersonen vært fransk, ville vi nok ha beholdt den franske skrivemåten, om han så hadde hett Jérôme (som er et vanskelig navn på norsk tastatur). Men siden han skal være tsjekkisk, har vi oversatt navnet slik vi oversetter resten av teksten, fra fransk til norsk. Émile på norsk blir Emil. Ulykkeligvis staves det nøyaktig som på tsjekkisk. For å markere distinksjonen mellom romanperson og modell, er vi henvist til å lese navnet høyt. Vi betoner første stavelse. Vi kan overdrive trykket, trekke vokalen i langdrag, herme litt etter en kjent svensk tv-serie, den fra Lønneberget. Slik sier de det sikkert ikke på tsjekkisk.
Dermed har vi gjenopprettet legitimeringen for den dikteriske frihet i dette fiksjonens og sakprosaens grenseland, for ikke å si prosaens no man’s land.
Spørsmålet er om vi i den norske boken må legge inn en fotnote for å gjøre oppmerksom på forholdet, eller i det minste presisere at fornavnet skal uttales e-mil, med lang e og trykk på første stavelse. For at leseren skal skjønne at Emil er en annen.
Men forøvrig kan jeg ikke se at det ble foretatt noe lignende grep med hovedpersonens navn i romanen Ravel (Jean Echenoz 2006). Der heter karakteren Maurice til fornavn, akkurat som komponisten. Det styrker meg i mistanken om at hele distinksjonen Emil/Émile er en etterrasjonalisering. Eller i beste fall et lite stikk i siden til teoretikerne og den kritiske litteraturvitenskapen.
Omtrent slik: Den skjønnlitterære forfatteren gjør hva han vil med virkeligheten. Vitenskapen (eller er det bare anmelderne?) kritiserer ham for den uklare grensen mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren påberoper seg en dikterisk frihet som strekker seg langt inn i virkelighetens verden: Se, jeg har døpt ham med et annet navn! Heretter er han min figur.
Tatt i betraktning at litteratur av denne art i all hovedsak leses innenat, uten hørbar forskjell på norsk og tsjekkisk uttale av mannsnavnet Emil, må vi nok slå oss til ro med at denne distinksjonen er blant de nyanser som går tapt i prosessen. Lost in translation, uten at tapet er merkbart.
Hvis redaksjonen synes den skylder å gjøre oppmerksom på forholdet, går det an å sette inn et kortfattet forord, omtrent sånn:
”Vi gjør oppmerksom på at hovedpersonen i denne romanen opprinnelig het ”Émile Zatopek” til forskjell fra virkelighetens tsekkoslovakiske løperfenomen Emil Zátopek. Denne nyansen gikk dessverre tapt i den norske oversettelsen.” (Signert: Forlaget.)
Intervju med Echenoz her.
