En sofa som bæres ut, etterlater seg et tomrom, selvfølgelig; ikke nødvendigvis et savn. Jeg skal nå ikke si: Slik er det også med oss mennesker. Jeg snakker om en sovesofa. Mannen som i sin tid solgte meg leiligheten, ville gjerne ha meg til å overta sofaen. Ikke av sentimentale grunner (”Den høre hjemme her i huset!”), mer av bekvemmelighet. Den var en mastodont, tung å flytte på.
Selgeren fikk sine ekstra tusenlapper for sofa samt oppgjør for leiligheten, akkurat i det øyeblikk markedet falt og eiendomsprisene sank og finanskrisen, fra å ha vært et personlig problem, brått utviklet seg til å bli verdensomspennende. Det er et par-tre år siden. Og siden da har sofaen stått her og ikke gjort annet enn å møblere leiligheten. Passiv møblering av knapp gulvplass, ingen verdig skjebne for en bruksgjenstand. Ikke så mye som en sjelden overnattingsgjest bidro til å legitimere sofaens eksistens.
Via en gratis annonsetjeneste på nett, som alle har hørt om, og som jeg derfor ikke behøver reklamere for i løpende tekst, fikk jeg kontakt med nokså mange som gjerne ville ha en pent brukt, for ikke å si praktisk talt ubrukt, sovesofa, forutsatt at de fikk den slengt etter seg. Da jeg presiserte at den måtte bæres ut av minst to sterke bærere og kjøres hjem med varebil eller tilhenger, ble det stille en stund i inn-boksen.
Men så kom de rette liebhaberne til slutt, de som virkelig trengte og ønsket en sovesofa, om de så måtte bære den selv. Og så skulle den ut. Da var det som om sofaen hadde satt seg. Vi rykket i den, to mann, og den rikket seg ikke. Seigere tak måtte til. Mer som fribryting enn vektløfting. Selv på høykant var det bare så vidt den kom ut av døråpningene. For ikke å snakke om vekten, tyngden av en sovesofa med solid armatur, og denne gjenstandens mangel på gripetak. Jeg forstår at mannen som i sin tid solgte meg leilighet med tillegg for iboende møbel, heller skulle ha gitt meg avslag i prisen, en slags vrakpant.
Vi løftet og bar, nedover trapper, heldigvis nedover. Rundt hjørner, over rekkverk. Med armer, rygger og lårmuskler, samt hender som grep etter noe å gripe i. Innimellom glapp det, men denne sofaen var skapt for å tåle en påkjenning. Den tok ikke skade av å gå i gulvet, og også gulvet holdt.
Den nye eieren var, etter hårfasongen å dømme, musiker. Han mønstret etter bærejobben bekymret sine avlange hender. Nei, ikke musiker, der tok jeg feil, han var fektelærer. Men også fektere trenger førlighet i fingrene, og han var ennå bare halvveis i mål da jeg vinket farvel.
Etterpå var det et to kubikkmeters tomrom i leiligheten, med støv i sære formasjoner, liksom i klynger. Kan denne tomheten sammenlignes med å få trukket en tann? Eller å miste en venn? Ikke alt kan lignes med alt. Men det er rart med det. Vi hadde tross alt bodd sammen en stund.
