lørdag 27. februar 2010

Kule til en trønder

Det var visst ingen i panelet i Nytt på nytt i går, selv ikke trønderske Skei Grande, som visste hvor uttrykket stammer fra. Vel, det var Wessel. I et av de små diktene sine: 
Engang en ret forvoven Jyde
Med Hagel på en Thrønder vilde skyde,
Men fik hans Pande ei i sønder,
Nei, der skal Kugle til en Thrønder!
Diktet er tilegnet J. R. Bull, antagelig fra Trøndelag.

tirsdag 23. februar 2010

Røtter og luft

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.
Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.
For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)
Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.
Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.
Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.
[Ovenstående og nedenstående betraktninger har avstedkommet merkelig heftige reaksjoner i et annet nettforum. Det ser ut til at tekster publisert elektronisk og lest på skjerm har lettere for å bli misforstått og feillest (enn papirbaserte tekster). Det tegner ikke godt for vår alles e-future.
Teksten hensettes her for de rolige omgivelsenes skyld
.]

søndag 21. februar 2010

Dødshjelp for manuskripter

(Publisert på forfatterbloggen.no forrige uke; gjengitt her til glede for nye lesere.)
Som ekstern konsulent for diverse forlag har jeg ikke fått innblikk i den aller største manusbunken, den som går rett tilbake til forfatterne med standardrefusjon. Det dreier seg om litteratur så slett at den hyggelige damen i resepsjonen får myndighet til å refusere. Dette stoffet skal man ikke belemre forlagets redaktører med! Kanskje det likevel kommer så langt som til redaksjonssekretæren. Hun har i alle fall en bunke ferdigskrevne refusjonsbrev, som hun hefter ved manuskriptet før hun lar det ligge og godgjøre seg noen uker, mens forfatteren går der hjemme og venter på gratulasjoner, blomster og champagne. Denne ventetiden er bare ment å gi inntrykk av at manuskriptet får seriøs behandling på forlaget.
Som konsulent har jeg stort sett fått manuskripter som befinner seg et par ledd høyere opp i den litterære næringskjeden, på nivået for den betingede refusjon. Her går oppgaven i hovedsak ut på å gi en overbevisende begrunnelse for refusjonen, i beste fall med forslag om strykninger og andre endringer, i verste fall uten slike forslag. Som regel er det manus fra håpefulle, ennå ikke publiserte forfattere, men det kan også forekomme uferdige verker av folk som har utgitt en bok eller to, men som ikke riktig får det til. Manus fra vel etablerte forfattere går rett til forlagets fast ansatte redaktører, konsulenter eller til og med direktører.
Vi kunne kalle oss refusjonister, for det er det vi er. Mens redaktørene kan skryte av å være litteraturens fødselshjelpere, må vi anonyme gjøre jobben som manuskriptenes dødshjelpere. Aktiv dødshjelp for dødfødte manuskripter. Godt betalt er det heller ikke.
Nå er ikke jeg knyttet til noe forlag eller annen institusjon i det litterære liv, jeg er ren og skjær privatmann, men likevel sitter jeg her, på ett rom og kjøkken, med en stor bærepose full av en for meg ukjent kvinnes manuskripter. Det forventes at jeg skal lose dem videre inn i systemet og gjerne frem til utgivelse. Det dreier seg om store mengder dikt, skrevet av en og samme opphavsperson, som etter alt å dømme har en tragisk livshistorie, eller i hvert fall en trist og lei historie, men som velger å skrive om alt annet enn egen tragedie.
Nei, forresten, ikke alt annet. Det kunne jo blitt interessant: Boken om alt annet. Det handler ikke om alt annet, det handler praktisk talt ikke om noe som helst, unntatt noen tanker hun gjør seg. Hadde det enda vært observasjoner! Men nei, det er tanker hun gjør seg, forestillinger, ideer, hvorav den ene ikke fører til den andre ved tankens makt, men tvunget frem av et enderim. Til alt overmål er det også rimede vers, og rimnøden dikterer innholdet.
Dette er et manus som ville blitt sortert ut i forlagets postmottak og sendt rett tilbake, kanskje med de to ukenes ventetid, som skal illudere seriøs behandling.
Men hva er det ved dem, eller hva er det de mangler, som gjør at jeg nesten ved første blikk kan si (kunne ha sagt, skulle ha sagt): Beklager, dette kan ikke bli utgitt… ?
(Forts.)


søndag 14. februar 2010

Måsungen

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var  halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.

tirsdag 9. februar 2010

På sporet av en profeti





Den 12. februar 1970 så Agnar Mykle på TV. Det fremgår av noe han skrev, etter at han hadde sluttet å skrive. Etter at Mykle sluttet å skrive manuskripter til utgivelse i form av roman og novelle, fortsatte han jo å skrive på sine etterlatte verker, fra den ualminnelige synsvinkel som en fransk romantisk dikter kalte d’outre-tombe: Av praktiske grunner skrevet på denne side graven; av andre grunner utgitt fra den annen: hinsides. Det er Gordon Hølmebakk som har sørget for at Mykles hinsidige skrifter er utgitt i en liten serie bøker med omslag i kongeblått og anløpent gull, noen år etter forfatterens død.

            I bind 2 – Alter og disk (Mykles variant av børs og katedral) – leser jeg at Mykle en kveld i februar 1970 så et intervju med André Malraux, som han lovpriser for å ha sett noe vesentlig, nemlig den høyst umarxistiske visjon av studentenes opprør og arbeidernes streiker og de fargedes revolt (i USA, antagelig) som en først og fremst metafysisk søken! Det er ikke politisk makt, det er religion det dreier seg om, skal Malraux ha sagt på TV, og Agnar Mykle applauderer: presis riktig!
            Når jeg i overført betydning spisser ører her, er det ikke fordi jeg tror Mykle og Malraux er i nærheten av en dyp sannhet. Det er mer fordi jeg tror Mykle her setter meg på sporet av en tapt profeti. Det får være som det vil med studentenes, arbeidernes og de fargedes metafysiske lengsler i 1970. Slik jeg husker det, var det smått stell. Men man kan ikke helt se bort fra at Malraux og Mykle så dypere i dette enn jeg var i stand til, knapt nok student som jeg var på den tiden.
            Det er en løsrevet uttalelse av Malraux som siteres veldig ofte – til å begynne med fordi den virket gåtefull, nå fordi den fremstår som klarsynt og profetisk – som handler om religionens plass i den fremtiden vi nå er inne i. Malraux skal ha sagt, eller skrevet, at det 21. århundre blir religiøst – eller ingenting. Enten blir århundret religiøst, eller så blir det avlyst. Le 21ème siècle sera religieux ou ne sera pas!
            Så ofte har dette vært gjentatt og henvist til, at noen til slutt stoppet opp og spurte: Når sa Malraux dette? Hvor står det?
            Hittil, så vidt jeg har registrert, uten at noen har funnet svaret. Det kan ha vært en kveld på Select eller på en forlagsfest, like gjerne som i en kronikk i Le Monde. Men sett at det var i et fjernsynsprogram? I så fall ble det kanskje sendt på NRK den 12. februar 1970 mens den norske forfatteren, the greatest writer in the world, Agnar Mykle satt bi, på mottakersiden. Går det an å be om å få sendt det programmet om igjen?

(Publisert i Klassekampen mandag, men uten illustrasjonsfoto.)