søndag 11. juli 2010

Badeliv i Roma


Da Anita Ekberg badet i Trevi-fontenen for femti år siden, var hun slett ikke den første. Romas fontener har vært brukt som plaskedam av berømte folk før henne, påpeker gjerne Fredrik Wandrup. Sist i en stort anlagt artikkel om Fellinis film La dolce vita og Roma som badeplass i Magasinet for en uke siden.

Man får nærmest inntrykk av at Fellini har latt seg inspirere til denne berømte scenen av de banebrytende norske dikterne Wildenvey og Bull. Begge skal ha tatt seg forfriskende bad i samme fontene. Wandrup gjør oppmerksom på sammenhengen allerede i sin bok om Olaf Bull (Gyldendal 1995).

For begge de norske dikterne skal badet ha fått konsekvenser. Olaf Bull påla seg selv flere dagers husarrest etterpå. Ikke bare i anger og ruelse, men mest for å vente på at dressen skulle tørke. Han hadde bare den ene. Dette badet og den påfølgende straffen er visstnok behørig dokumentert, bl.a med øyenvitneskildringer

Men Wildenvey? Wandrups kilde er trolig Francis Bull, som i sin bok fra 1960: Nordisk kunstnerliv i Rom forteller med liv og lyst om Wildenveys fullt påkledte overstadige dukkert, som skal ha ført til fengsel og fortvilelse etter et håndgemeng med romerske carabinieri.

Det er pussig at Francis Bull i sin anekdotespekkede fremstilling ikke finner annet å berette om den unge Wildenveys møte med den evige stad. Boken har ingen kildehenvisninger, naturligvis, for alle kildene befant seg inne i Bulls hukommelse. Og hukommelsen er, som Wildenvey og mange andre har påpekt, en skjelm og en dikter. Vitenskapelig er den ikke, enn si pålitelig.

Wildenvey har skrevet to ganger i bokform om sitt opphold i Roma i 1909. De to versjonene er nesten identiske. Om Trevi-fontenen skriver han ordrett det samme i begge: ”Jeg fikk ikke engang kastet de fornødne soldi i Fontana Trevi. Derimot kastet jeg meg selv i fontenen en natt …” Mer sier han ikke om badingen sin.

Dette er jo bare en teaser. Tanken var kanskje å komme tilbake til fortellingen om badet, som sikkert ble foretatt i overstadig humør, og antagelig i fulle klær, slik Francis Bull ser det for seg. Men han fikk aldri skrevet den historien. Det er nesten så man tviler på at den noensinne fant sted. Den nøkterne hovedsetningen står i kontrast til den utpenslede, uttværede skildringen av episoden med ulven på Capitol, parkblomstene han prøver å mate den med, konstabelen han må slåss med, og deretter fengselsoppholdet, to døgn i angst og uvisshet under kummerlige kår, et uforholdsmessig langt kapittel. Naturligvis er det denne opplevelsen Francis Bulls legendariske hukommelse går surr i.

Onde tunger, eller sure penner, i norske aviser snappet opp nyheten om dikterens skandaløse opptreden og varetekt i Roma, og brukte episoden for alt den var verdt som argument mot tildeling av reisestipend til norske forfattere. Og Olaf Bulls fontenebad førte til fordømmelse og bannlysning fra Bjørnstjerne Bjørnsons side. Man kan si hva man vil. De var forsiktige foregangsmenn for senere tiders nordmenn i Syden, pionerer for norske russeturer, mulige inspiratorer for Fellini og Mastroani. Ingen kan gå to ganger ned i samme elv, som Heraklit sier. Men i samme fontene, jo. Gang på gang.

torsdag 1. juli 2010

Fangen, som sang


Tidene skifter, og kommareglene med dem. Det skal ikke være komma i Fangen, som sang. Det neste man stusser ved, er ikke bokens første setning, men den andre: ”Moren var pukkelrygget jente, morbroren gammel ungkar, som tygget tobak og spyttet langt henover gulvet.” Boken handler om denne pukkelryggede jentens sønn, av ukjent far. Hvis det da ikke, gud forby, skulle være morbroren, den gamle ungkar.
    Dette er med skam å melde mitt første møte med Johan Bojer. Det er ingen dårlig bok. Den er heller ikke virkelig god. Men den er interessant, særegen og merkelig. Jean-Marie Le Clézio leste den som gutt og har aldri glemt den. Han mener det må være historiens første eksistensialistiske roman. Og han har en sterk mistanke om at også Sartre må ha lest den i sin ungdom, noe som er høyst sannsynlig. Johan Bojer var stor i mellomkrigstidens Frankrike. I Norge ble han sittende i skyggen av Hamsun, Undset og kanskje Falkberget og Duun. I Frankrike hadde han andre konkurrenter, men også et mye større publikum. – Dette er vel å merke en rent intuitiv forklaring jeg kom på nå, mens jeg skrev. Kjernen av sannhet er at han hadde en høy stjerne i Frankrike (og Tyskland …).
    På fransk heter den ikke Le Prisonnier qui chantait, nei. Kamelonen, Le Caméléon, het romanen som Jean-Maries mor kom hjem med fra biblioteket i Nice en gang for seksti år siden. Den franske forfatteren nevnte det visstnok for første gang i et intervju i 1972, og gjentok det nå, under sitt to dagers norgesbesøk i juni 2010. I mellomtiden har det litterære Norge stort sett glemt Johan Bojer.
    Det er sånt som skjer. Det skjer ikke den beste, men saktens mange av de nest beste. Det er dem det er flest av. Det slår meg under lesningen at Johan Bojers tragedie kanskje var at han aldri tok seg bryet med å skape et mesterverk. Det ser ut til at han hadde lett for det, og gjorde det lett for seg. Han skrev og skrev og det ble mange gode historier, men ingen helt gode romaner. Dette sagt med det forbehold at jeg ikke har lest noen av de andre. I hvert fall ikke personlig.
    Fangen som sang kunne ha blitt en klassiker på linje med Dr. Jekyll og Mr. Hide. Stevensons lille roman handler om en tosidig personlighet, Bojers om en person som har så mange sider at han ikke har noen kjerne. I hvert fall ikke før han muligens møter kjærligheten. Men om kvinnen kan redde ham, gjenstår å se. Vi får ikke vite hvordan det går. Handlingen slutter like før fangen på Botsfengselet skal slippes fri etter endt soning. Det er sommer, og han er vel ennå i sin nest beste alder. Et sted oppe i Norges land går en doktordatter og sørger over ham, fordi en av hans rollefigurer druknet noen uker før de skulle giftes. Henne kan hans resterende personligheter ikke glemme. Mer får vi ikke vite. Men han synger mens han venter på å bli sluppet fri.