Bevissthetsutvidende

Denne boken forandret min virkelighetsoppfatning. Jeg mener det bokstavelig. Jeg fikk vite om at virkeligheten var noe annet enn det jeg alltid hadde trodd. Ti-elleve års skolegang hadde ikke gitt kjennskap til noen annen virkelighet enn den vi lærte å mestre i faget heimkunnskap. Virkeligheten var funksjonell, rasjonell og endimensjonal. Kristendomsfagets naive teologi bidro ikke stort til å berike denne snusfornuftige verdensforklaringen.


Rus og ekstase lærte vi ingenting om. Det var bare formaninger og advarsler mot rusdrikk. Andre rusmidler enn alkoholholdig drikke gjorde nettopp sitt inntog i landet, og helsedirektøren været fare. Han anbefalte forbud og nulltoleranse. Akkurat på den tiden var det jeg kom over en nyutgave av Niels Chr. Brøggers bok: Rus, ekstase og virkelighet.

Omslaget viste et kvinneansikt avbildet i ekstatisk tilstand, og det var ikke den hellige Teresa. Det var sånn sett villedende. Boken handlet i svært liten grad om ekstatisk orgasme, og enda mindre om hvordan noe slikt kan oppnås. Det var en populær, men lærd fremstilling av rusens betydning i ulike kulturer. Ikke i nytelsens og festens tjeneste, men som vei til erkjennelse.

Poenget var at virkeligheten er skjult. Den åpenbarer seg ikke for hvem som helst, og slett ikke for det nøkterne blotte øye. Sjamaner og kristne mystikere, dervisjer og diktere – til alle tider har en heksedoktor, yppersteprest eller annen innviet person søkt en annen virkelighet. Og funnet. Andre har forsøkt å ta snarveier, og ofte kommet ille ut. For meg ble lesing et bevissthetsutvidende middel. Jeg bruker det ennå.

Brøggers bok kom ut første gang i 1956. Den ble utgitt i pocket i 1967 – etter forfatterens død – med det omslaget jeg nevner ovenfor. Den var altså ikke opprinnelig skrevet som innlegg i debatten om de nye rusmidlene som strømmet – nei, de strømmet ikke: de sivet sakte inn i landet på denne tiden, mens mange ennå ikke hadde hørt ordet hippie. Og helsedirektøren og politikerne ante ikke annen råd enn at dette måtte forbys. Og forbudt ved lov er det den dag i dag.

Et vissent blad uten tekst

Jeg hadde tenkt å skrive om Mumitrollet. Kanskje ikke så originalt, men ærlig: Trollvinter var min første leseropplevelse. Dette er selvfølgelig ikke helt sant, men det er den første jeg kan huske.
Det var denne ensomheten. Å være et lite mumitroll alene i en vinter, mens familien ligger i dvale – akkurat som om ingen bryr seg om ham – og mens hans beste venn, Snusmumrikken, antagelig vandrer omkring i sydlige land, langt fra denne snøen som ingen føtter eller labber har satt spor i, og som ikke noe mumitroll har sett maken til noen gang.

En leseropplevelse er en gjenkjennelse. Noen mener det finnes to typer leseropplevelse, nemlig gjenkjennelse og ny erkjennelse. Ja. Men den nye erkjennelsen kan oppleves som gjenkjennelse av noe man alltid har visst, uten å ha vært oppmerksom på det.

I min familie gikk vi ikke i dvale om høsten. Vinteren på våre kanter var ikke veldig trolsk. Det var ikke den slags gjenkjennelse. Men det var denne ensomheten. Verden er vinter, og du er alene. Alt er bare snø, og det eneste du finner i postkassen – der noen skulle ha levert en forklaring på det hele – er et vissent blad uten tekst: en hilsen fra høsten, som er død.

Mumitrollet, dette betuttede vesen, en litterær antihelt, tafatt i sitt forhold til den rosa rødmende Snorkfrøken. Barn trenger realistiske forbilder.

Dette hadde jeg tenkt å skrive noe om, siden Deichmann spurte om min største leseropplevelse. Men noen kom meg i forkjøpet. Olav Aaraas er like gammel som meg og har visst hatt den samme skjellsettende opplevelsen i barndommen. Jeg blir nødt til å kjenne etter om jeg har en annen opplevelse et sted.