søndag 22. april 2012

Liv og helse. Mest liv


Knut Steen hadde et så merkelig utseende og så egenartet diksjon og stemmeleie, for ikke å snakke om den hikstende latteren, at han ofte ble nektet servering allerede før han hadde fått noe å drikke. ”Nei, De har fått nok!” fikk han høre, om han så var klinisk edru.
Jens Bjørneboe så heller ikke helt frisk og opplagt ut bestandig. En gang de to skulle besøke Hans Jørgen Toming i et boligkompleks på Montebello, kom de i skade for å ringe på feil dør. Mannen som åpnet for dem, het doktor Nitter. Han så fra den ene til den andre av de to herrene og ristet på hodet: Nei, dere må komme inn og få dere en kur!

Doktor Nitter hadde funnet opp en slags styrkedrikk, en kur som han i sine lyseste stunder mente kunne helbrede kreft – eller i hvert fall forlenge kreftpasientenes liv. Kuren var mildt sagt omstridt. Aasmund Brynildsen var blant dem som trodde på Nitterkuren. Om det bidro til å forlenge livet hans, kan vi ikke vite, men det så i hvert fall ut til å gi pasienten styrke i kampen mot sykdommen. Om det hjalp noe på dagsformen til Bjørneboe og Steen, vites heller ikke. De fikk hvert sitt krus av det grumsete brygget hos doktor Nitter, før de fant veien til Toming.

Jeg nevner det mest bare for å ha nevnt Hans Jørgen, Bokklubbens hoveddesigner i mange år. Han lagde bokdesign og reklamemateriell og tjente uhorvelig med penger. Han var et festmenneske og trivdes godt i Vestfoldmiljøet. Hans Jørgen var dansk, og hans kone Beth var enda danskere. Det var umulig å forstå hva hun sa. De levde et sterkt og faenivoldsk liv. De var et berikende tilskudd til Vestfoldmiljøet, så lenge det varte.






Men den store bokkunstneren i Vestfold, det var Hans Gerhard Sørensen. Grafiker i ordets videste forstand: Han behersket boktrykkerkunsten, tresnittet og xylografiet – altså den krevende kunsten å skjære bilder i spesielt hard endeved. Han var barnefødt i Melsomvik i Stokke, og der bodde han hele sitt liv. Gift med en kunstner var han også. Hun het Brit Sørensen og var en ikke ubetydelig billedhugger. Jeg opplevde henne som noe mindre imøtekommende, i kontrast til den hjerteligheten Hans Gerhard utstrålte. Jeg tror kanskje hun gikk inn i rollen som den skeptiske kunstnerhustru som må prøve å holde mannen unna dårlige venner. Det var den rollen Magnhild Børli tolket og overspilte på sin måte.


Hans Gerhard var som en figur i en middelalderroman av Victor Hugo. Han hadde pukkelrygg og var skjev og lut – som sett gjennom en virvel i ruten, som Hamsun sier. Og så hadde han et så lurt smil. Han kunne på en måte se ganske diabolsk ut. Men i virkeligheten var han alt annet. Arbeidet adler mannen, og Hans Gerhard arbeidet intenst. Han var en edel sjel.

onsdag 18. april 2012

Vestfold Sisters


Gunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne.
Gunnar var forfatter. Men før det hadde han vært sjømann. Han seilte ut som ganske ung og skrev senere en sår liten bok om en førstereisgutt som det gikk ille med i livet. Boken het Martin. Den vakte stor debatt om førstereisgutters lavalder – dette var en tid da mange norske gutter dro til sjøs rett etter folkeskolen og fikk møte den store verden der ute, som jo var full av synd og fristelser. Martin ble brukt som argument av moralistene som ville skåne de altfor unge og ubefestede guttesinn. I tillegg innbrakte den forfatteren Kritikerprisen for 1959.
Den samme prisen hadde Harald Sverdrup fått året før. De to ble venner under den svært fuktige feiringen av Gunnars kritikerpris.
Harald påsto han aldri senere hadde hatt gleden av å se Gunnar så full som han ble den kvelden. Og det stemmer nok. Gunnar hadde noen drabelige fylliker som Aksel Sandemose og Jack London blant sine forbilder, og kunne selv se ut som en av dem, men i virkeligheten var han forsiktig. Han beholdt kontrollen. I motsetning til Harald, som veldig gjerne drakk seg fra sans og samling når det passet seg sånn. Det var en del av Haralds eksistensielle og kunstneriske program. Man måtte kle av seg den lette drakten av sivilisasjon og dannelse og få frem den ærlige råskapen i seg. Gunnar var ikke helt med på dette programmet. Han ville av forskjellige grunner beholde kontrollen.
Gunnar Bull Gundersen var forfatter, dramatiker, radio- og teatermann, og ikke minst kåsør. Han var en entusiastisk formidler av jazz og ble æresmedlem av Molde Jazzfestival. Han skrev også noen tekster som egnet seg for muntlig fremføring og leste inn en  plate med Ole Paus. De to dro på turné med noe de kalte Ole Bull Show, og vinylplaten var et biprodukt av turneen. Den er i dag et ettertraktet samleobjekt.
Ellers opptrådte han gjerne sammen med sin venn Harald Sverdrup. Da leste de hverandres mest utadvendte, humoristiske og satiriske tekster i kor og duett. De kalte seg, i hvert fall uformelt, The Vestfold Sisters. De var en etterspurt duo og lå på topp av Norsk Forfattersentrums formidlingsstatistikk i lange tider.

Vennskapet ble satt på prøve da de dro til Hellas for å skrive bok sammen. Da hadde Gunnar tatt med seg en nær venninne, rent ut sagt en kjæreste, under påskudd av at ekspedisjonen trengte en fotograf. Han giftet seg med fotografen kort etter. På den tiden var han altså blitt skilt og definitivt bosatt i Ramnes for alvor, men verre var det at han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Det er en nervesykdom som angriper deler av hjernen og det autonome nervesystem. Gunnar sto inne i et kapell på Lykabettos-høyden. Den venstre armen hang rett ned med hånden vippet ut, pekende bakover; det var sånn Parkinson ville ha det. Det var påske og de ortodokse kom for å tenne lys. Plutselig er det noen som legger to mynter i den utstikkende hånden. Noen må ha trodd at mannen med hånden diskret stikkende ut, står der for å ta imot penger for lysene. Ifølge Haralds realistiske beretning kom Gunnar forundret ut av kapellet med to drakmer i hånden. Ifølge Gunnar, som ofte ble omtalt som en ”fabulerende” dikter, kom han ut med lommene fulle, så fylt av mynter at det ble tungt å gå. Det er den magiske realismen på norsk. Den har hentet impulser fra sjangeren skipperskrøner.

(Foto fra celebre møter i Athen med henholdsvis Melina Mercuri og Andreas Papandreou. Fotograf Elisabeth Sann.)

mandag 16. april 2012

Kjærleiksfylket


Gribenille i Nordbyen 3 fikk ord på seg for å være litt av et hasjreir. Ryktet var overdrevet. Når frikerne kom og ville kjøpe brukerutstyr, avlørte innehaversken sin uskyld.
Har’u shilummer? mumlet kunden.
Nei, skiluer, det fører ikke vi!
Derimot solgte hun afghanske pelser, indiske skjorter, røkelse og en slags fyrstikktynne minisigarer som bidro til å skape en orientalsk og passe mystisk atmosfære. Hippie-tiden levde videre i dette lille butikklokalet. Vareutvalget besto ellers av mye norsk keramikk – laget av bl.a innehaverskens eksmann, Ivar Tandberg, som bodde i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand. Men også av Ingrid Mortensen, Åsgårdstrand, Chris Bould, Borgheim, og flere andre som jeg ikke husker spesielt.
Innehaversken og hennes medarbeider var begge dyktige sydamer, på hver sitt vis – den ene faglært og nøyaktig, den andre selvlært og desto mer kreativ.
På bakrommet sto det symaskiner, en manuell strikkemaskin, tekoker og et rundt spisebord. Der var møtestedet. Hvis det fantes noen Vestfoldkrets eller Vestfoldgjeng av kunstnere, så møttes den rundt dette svartmalte bordet. Bakrommet i Gribenille fungerte som en uformell salong. Tobakksrøyk og høy latter sto ut i butikken. Kunder som ville prøve et plagg, måtte forbi det glade selskapet og kunne risikere å få med seg et erotisk dikt av Harald Sverdrup på veien inn til prøverommet.

Utsikten til slike opplevelser var nok til å skremme bort de mest fintfølende. Mange Tønsbergfruer var belemret med fine fornemmelser og holdt seg klokelig borte. Andre lot seg derimot lokke av det eksotiske. Kundekretsen besto av sosionomer, lærerstudenter og damer fra det liberale borgerskap. Butikken gikk ganske bra, men forretningsdriften var usunn. Innehaversken skjelnet ikke mellom omsetning og fortjeneste. Hun pleide å stappe dagens kassebeholdning i vesken ved stengetid og be med seg gjestene på Håndverkeren. Regninger likte hun ikke å betale, med unntak for restaurantregninger. Denne vennekjære pengestrømmen gikk hardt ut over leverandørene hennes. Noen av dem prøvde seg med inkasso. Namsmannen holdt til et kvartal lenger oppe i gaten. Han ble også en fast gjest, men han pleide ikke å bli sittende.
De andre faste gjestene var Aasmund Brynildsen, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen og Knut Steen. Og Turid Veber, Karin Bang, Astrid Hjertenes Andersen. Mathis Mathisen, Ida Christie, Snorre Andersen.
For den oppvoksende slekt er dette bare navn, og for de voksne er det kanskje navn som er i ferd med å bli borte i glemsel. Jeg skal si litt mer om hvem de var.
Det var aldri noen krets i egentlig forstand, de hadde ikke noe felles program, og utenom Gribenille i Nordbyen i Tønsberg hadde de heller ikke noe fast møtested. De var kunstnere som holdt på med sitt, hver for seg rundt omkring i fylket. Ingen stamkafé, ikke noe felles program, ingen diskusjonskvelder, ingen felles plattform eller forum – man kan trygt argumentere for at Vestfoldmiljøet ikke eksisterte i det hele tatt.
Men sett på avstand, fra kafébordene og atelierene i hovedstaden, fremsto de likevel som en sammensveiset gjeng. De hadde slått seg ned i Vestfold, om de da ikke også var født der i fylket, og hadde visst fått noe vidunderlig vestfoldsk over sitt vesen. Knut Steen snakket seg varm om dette vestfoldske kunstnervesen mange år senere, da han satt som plommen i egget eller som fisken i vannet, som billedhugger i Carrara, Toscana. Han fremhevet særlig generøsiteten, vennligheten og fraværet av misunnelse som noe særegent for Vestfold-miljøet. I kunstnerkretser forøvrig er dette visstnok en uhyre sjelden kombinasjon. Se bare hvordan det går når en altfor fremgangsrik kunstner får i oppdrag å lage monumenter til minne om en massakre! Da er det ikke den kollegiale rausheten eller mangelen på misunnelse som utpreger miljøet. Men det gjorde det altså i Vestfold den gangen, på 70-tallet. Det var et inkluderende miljø.
Vestfold er eit kjærleiksfylke, sa Tore Ørjasæter. Han var selv fra fjellbygdene i Oppland, men hadde antagelig mange hyggelige minner fra kystfylket og lavlandet lenger sørpå.

Jeg har hittil av blygsel og beskjedenhet unnlatt å nevne at jeg selv fant kjærleiken i Vestfold. Hun het Sidsel Tandberg født Døviken. Det var hun som startet butikken Gribenille i Nordbyen i Tønsberg, den pittoreske, trange gaten med gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet, jeg tror det må ha vært i 1970. Selv ble jeg ført inn i denne butikken av Harald Sverdrup en dag i oktober 1972, samtidig med at min første diktsamling kom fra trykkeriet. Innehaversken var på det tidspunkt en nyskilt og livsglad person med åpent sinn og godt humør. Jeg var altså debutant og nyslått kollega av Harald Sverdrup, og sånn kom jeg inn på bakrommet i Gribenille og dermed inn i Vestfoldmiljøet som yngstemann. Jeg giftet meg inn i det, kunne man si.


torsdag 12. april 2012

Vestfoldmiljøet



Motivet er fra Nordbyen i Tønsberg. Tegningen er risset inn på kobberplate og trykt i 150 eksemplarer. Dette er Nr 56. Kunstneren heter Halvard Storm.
Nordbyen 3 er første hus på høyre side med oppmurt sokkeletasje. Her lå Gribenille fra 1970 til ca 1976.


Mannen til høyre er Harald Sverdrup, fotografert av Tom Martinsen, 1983. Jeg tror det er tatt i anledning av dikterens 60-årsdag. Men det er noe som ikke stemmer. Regnet det ikke den dagen?
Kanskje reportasjen i Dagbladet ble laget noen dager i forveien.





Gunnar Bull Gundersen med parkas, skjerf og lue. Lua kan være en souvenir fra Sovjetunionen, en nå nedlagt statsdannelse som forfatteren hadde æren av å bli invitert til. Gunnar var ellers ikke veldig snobbete i klesveien.




Harald Sverdrup som Solkongen. Karikatur risset ned på papir av Hans Gerhard Sørensen.


Det skal handle om "Vestfoldkunstnerne". Det kan komme til å bli en serie. Uten vitenskapelige ambisjoner. Bare noen pinner til en demning mot den alt oversvømmende glemselen.